Polacanthus

Kapittel • Bli kjent med dinosauren

Oversikt

Polacanthus foxii var en pansret, firbeint planteeter på rundt fire til fem meter, med en anslått vekt på mellom 900 kilo og to tonn. Kroppen var bred og lavt bygd, med kraftige bein, korte føtter og en rygg som bar to rader med høye, kjølformede pigger over nakken og skuldrene. Over hoftene satt en sammenhengende benplate – et såkalt sakralskjold – der utallige små benknuter var smeltet sammen til ett beskyttende dekke. Langs halen løp rader av flate, bladformede plater. I motsetning til de asiatiske ankylosauridene hadde Polacanthus ingen halekølle; forsvaret hvilte helt på panser og pigger. Som alle ankylosaurer beveget den seg med vannrett rygg og halen båret fritt over bakken, aldri slepende. Den var ingen hurtigløper, men det lave tyngdepunktet og det tunge panseret gjorde den vanskelig å velte og vanskelig å bite gjennom. I mange møter holdt det trolig å stå stille og møte rovdyr som Neovenator og Eotyrannus med en vegg av pigger. Skallen er dårlig kjent hos Polacanthus, men slektninger viser at ankylosaurer hadde god luktesans og lange, buktende neseganger som kan ha kjølt innåndingsluften og kanskje laget lyder. Kostholdet besto av lavtvoksende planter: bregner, sneller, konglepalmer og de tidlige blomsterplantene som nettopp hadde begynt å spre seg i kritt. Munnen ble holdt nær bakken, og de små, bladformede tennene egnet seg til å klippe av mykt plantemateriale heller enn å male hardt ved. Bred buk og romslig tarm tyder på langsom gjæring av planteføden inne i kroppen, omtrent som hos dagens store planteetere. Det første funnet ble gjort i 1865 ved Barnes High på sørkysten av Isle of Wight i England av presten William Fox, som samlet fossiler ved siden av menighetsarbeidet; artsnavnet foxii hedrer ham. Materialet ble beskrevet av Richard Owen og senere studert nærmere av J. W. Hulke på 1880-tallet. Holotypen mangler dessverre skalle, noe som har gjort slektskapet omstridt: i dag plasseres Polacanthus vanligvis blant nodosauridene eller i sin egen gruppe, polacanthinene, nær roten av ankylosaurene. Senere funn fra Wessex-formasjonen har fylt noen hull, men skallen er fortsatt bare kjent fra fragmenter.

Kapittel • Hvor den levde

Leveområde

Polacanthus levde for rundt 130–125 millioner år siden, i tidlig kritt (barrem), i det som i dag er Sør-England. Fossilene kommer først og fremst fra Wessex-formasjonen på Isle of Wight, med noe materiale også fra Vectis-formasjonen og muligens tilsvarende lag på fastlandet. Landskapet var en varm, tidvis tørr flomslette med buktende elver, laguner og skoger av bartrær, konglepalmer og trebregner. Bevarte trekullag viser at skogbranner var vanlige, og mange kadavre ble begravd i leire etter flommer.

Kapittel • Slik levde den

Atferd og økologi

Visste du at …

Kapittel • Slektstreet

Taksonomi