Stygimoloch

Kapittel • Bli kjent med dinosauren

Oversikt

Stygimoloch var en liten, tobeint planteeter med et av de mest iøynefallende hodene blant alle dinosaurer. Hodeskallen hadde en smal, hevet beinkuppel, og fra nakkekanten stakk en krans av kraftige beinhorn, der de lengste ble rundt 15 centimeter. Snuten var i tillegg besatt med rekker av mindre knuter og pigger. Kroppen var kompakt, med korte armer, en stiv hale som ble båret vannrett som motvekt, og lange, muskuløse bakbein. Dyret gikk alltid med ryggen vannrett og halen fri av bakken, aldri slepende. Hud er ikke bevart for denne slekten, men beslektede ornithischier viser både skjellkledd hud og enkle trådlignende strukturer, så en helt skjellkledd rekonstruksjon er den mest forsiktige tolkningen. De lange leggene og den korte, muskuløse kroppen tyder på at Stygimoloch var en rask og smidig løper som kunne spurte fra rovdyr over åpent terreng. I flere tiår ble pachycephalosaurer framstilt som dyr som støtet panne mot panne slik bighornsauer gjør, men CT-skanning og mikroskopiske studier av beinvevet peker heller mot støt mot hverandres flanker eller mot skyvedueller. Hornkransen var trolig først og fremst et visuelt signal – en måte å vise art, alder og status på avstand. Likevel viser grodde skader på hodeskaller fra nære slektninger at hodet faktisk ble brukt i fysisk kontakt. Tennene var små, bladformede og grovt sagtakkede, godt egnet til å bite av myke blader, frukt, frø og unge skudd. Skarpere, spissere tenner fremst i kjeven har fått enkelte forskere til å foreslå en altetende kost som også omfattet insekter og annen liten animalsk føde. Med en hoftehøyde på omkring en meter beitet Stygimoloch lavt i underskogen langs elver og i skogkanter. Stygimoloch spinifer ble beskrevet i 1983 av Peter Galton og Hans-Dieter Sues på grunnlag av skallemateriale fra Hell Creek-formasjonen i Montana i USA. Navnet betyr omtrent «den hornete demonen fra elva Styx» og spiller både på Hell Creek og på demonen Moloch. Siden 2009 har flere forskere, blant dem Jack Horner og Mark Goodwin, hevdet at Stygimoloch ikke er en egen slekt i det hele tatt, men et ungdyr av Pachycephalosaurus wyomingensis, der hornene ble brutt ned mens kuppelen vokste med alderen. Andre mener forskjellene er for store til å skyldes vekst alene. Spørsmålet er fortsatt uavklart, og du vil møte dyret både som egen slekt og som en tenåringsutgave av Pachycephalosaurus i bøker og på museer.

Kapittel • Hvor den levde

Leveområde

Stygimoloch levde helt på slutten av krittiden, i maastrichtien for omtrent 68–66 millioner år siden, i det som i dag er det vestlige Nord-Amerika. Fossilene kommer først og fremst fra Hell Creek-formasjonen i Montana og South Dakota, Lance-formasjonen i Wyoming og Ferris-formasjonen i Wyoming. Landskapet var et varmt, fuktig kystnært lavland med brede elvesletter, buktende elver, sumpete bakevjer og skoger av bartrær, ginkgo, palmelignende planter og tidlige blomsterplanter. Her delte Stygimoloch omgivelsene med Triceratops, Edmontosaurus, Ankylosaurus, Thescelosaurus og Tyrannosaurus rex. Den tette underskogen langs vassdragene ga både mat og skjul for et lite, raskt dyr som dette.

Kapittel • Slik levde den

Atferd og økologi

Visste du at …

Kapittel • Slektstreet

Taksonomi